Jeg elsker familien min, og vennnene mine forguder jeg, men likevel… jeg trenger forandring!
I flere uker nå har jeg hatt en gnagende følelse i magen, jeg har vært irritabel og lunefull, og nå vet jeg endelig hva det er. Livet i Meløy har begynt å komme innpå meg. Jeg har ingenting imot de menneskene som bor her, men jeg liker ikke Meløy-mentaliteten. Jeg liker ikke å være her, jeg liker ikke at jeg begynner å bli som dem.
Jeg jobber i barnehage, og der er det urovekkende lite menn som arbeider. Jeg sier ikke at jeg hadde likt meg bedre om det hadde jobbet flere menn i barnehagen, det jeg mener er at… vel… det å jobbe med kun damer kan bli litt vel mye, iblant. Så har du også problemet med at, blant alle damene som jobber der, så har jeg ingen jeg kan snakke med ordentlig, ingen som er min venn i tillegg til kollega, på en måte.
Hjemme er det for det meste okei å være, men det hender likevel at jeg vil eksplodere der også. Jeg har verdens flotteste familie, men jeg har ikke noe privatliv, og hvis jeg bare vil syte eller si noe eller “gudforby” prøve å gjøre noe i huset, prøver alle å fortelle meg hva jeg gjør galt, hvordan jeg har det og hva jeg kan gjøre bedre. Av sånt begynner jeg å oppføre meg som en pompøs voksen som eier mer enn jeg gjør. Jeg må til stadighet minne meg selv på at jeg faktisk ikke eier huset jeg bor i, og at de som lar meg bo der (mamma og pappa) gjør det gratis. Jeg er godt over alderen hvor de får betalt for meg, så i grunnen er jeg ikke mer enn en gjest som har bodd her uten å betale for seg i snart ett år. Det er ikke det jeg vil være, men sånn er det. Jeg har vært så heldig at jeg skal til USA i sommerferien, og til høsten skal jeg begynne på Fana Folkehøyskole, så forandring denne vei kommer, men jeg føler meg kneblet og bundet inntil den er her. Jeg føler at jeg kveles i denne kjedelige, desperate småby-følelsen, i situasjonen jeg befinner meg i. Jeg vil være fri, jeg vil ha lyst til å komme hjem til Glomfjord, jeg vil være min egen herre, og jeg vil kunne like det jeg holder på med. Jeg bare håper det er det som skjer nå til høsten.
Jeg vet, jeg syter mye, men det er jo det blogger er til! Og jeg vet, det er penger i å bo hjemme og jobbe i barnehagen. Det er bare det at jeg savner noe… jeg savner å være alene, jeg savner å være med folk jeg faktisk liker, jeg savner… meg. Og inntil jeg kommer meg herfra, blir jeg pent nødt til å stue “meg” vekk. For i Meløy er det ikke plass til å være seg selv.
