Jeg har aldri hatt spesielt med flaks. Jeg har akseptert det, det er bare sånn jeg er. Jeg har aldri så mye som vunnet i bingo engang! Men alt det forandret seg da jeg fikk en telefonsamtale i lunsjpausen i går.
Så, her sitter jeg da, med en skive leverpostei med agurk på (hvilket anbefales på det sterkeste) og lurer på hva jeg skal gjøre når jeg endelig kommer meg hjem. Mobiltelefoner er medbragt til oppholdsrommet, selv om jeg aldri får hverken meldinger eller telefonsamtaler under lunsjen. Jeg tror egentlig jeg har den med bare for å se på tiden, for å være ærlig.
Uansett. Plutselig ringer det, og jeg er heldig som legger merke til det, for jeg har alltid mobilen på lydløs og uten vibrering når jeg er på jobb, denne dagen uten unntak. Heldigvis begynner lyset i den lille mobilskjermen å blinke, og jeg legger merke til at den ringer. Det er et nummer jeg ikke kjenner, men det har ringt flere dager før, når jeg ikke har rukket å ta den. Denne gangen tar jeg telefonen og skynder meg ut i gangen.
Vel fremme svarer jeg og hører en rolig mannsstemme introdusere seg. Han sier at han er fra Lions Club, og at de har mottatt et brev fra meg. Jeg blir stum.
Nå skal det vel i grunnen sies at jeg mange uker tidligere hadde deltatt i en konkurranse i Lions Club, hvor alt man trengte å gjøre var å skrive et brev på engelsk om seg selv og hvorfor de skulle velge meg. Så jeg gjorde.
Videre forklarer mannen fra LC (Lions Club) at de likte brevet mitt veldig godt, og at de har valgt meg som vinneren. Jeg holder på å gå i kne ute i gangen, og mottar rare blikk fra forbipasserende kollegaer som skal inn og nyte lunsjen sin. Mannen i telefonen sier at jeg har blitt valgt ut til å være deres, Glomfjords, Meløys og Norges representant i utlandet. Det sto mellom Australia og USA, og ut ifra brevet jeg skrev valgte de å sende meg til USA! United States of freaking America!
På dette tidspunktet rives jeg mellom å gå i bakken i tårer, og å tro at det er en spøk. “E du seriøs?!” Spør jeg ganske velformulert, hvorpå den snille LC-mannen svarer at det er han. Jeg klarer ikke å forstå hva som skjer. Han gir meg noen opplysninger, og så legger vi på.
Når jeg kommer inn på lunsjrommet, etter en helt vill seiersdans, ser samtlige opp. Himmelfallen prøver jeg å forklare hva som har skjedd uten å bryte ut i krampegråt og/eller -latter. Alle gratulerer og kommer med vitser og “godt gjort”-meldinger. Jeg spiser en halv brødskive før jeg mister matlysten helt. (På grunn av alt adrenalinet, ikke fordi jeg var misfornøyd).’
Nå, dagen etter, har mye skjedd. Jeg har ringt så og si alle jeg kjenner og meddelt den gode nyheten, mottatt utallige gratulasjoner og rett og slett tenkt på reisen hvert minutt. Jeg skal til Ørnes og skrive under på papirene og få litt generell informasjon på fredag, så kanskje jeg oppdaterer litt etter det. Jeg vet fremdeles ikke hvor i USA jeg skal, eller nøyaktig når. Alt jeg vet er at LC betaler alt, og at det jeg ellers har fortalt dere.
Akkurat nå er jeg nummen i hele kroppen, bortsett fra i nyre-seksjonen, hvor alle muskler er utslitte etter så mye opprømther, nerver og energiske utbrudd av happy-dance. Jeg tror jeg skal gi meg for kvelden, og prøve å slappe av litt. (Tror jeg begynner å bli irriterende for familien).
Why today is awesome: fordi jeg fremdeles surfer på høyhetsfølelsen av å ha vunnet en tur til USA… Enkelt og greit.
