Noen ganger er man alene i verden. Jeg syter ikke, jeg er ikke ‘emo’ og jeg prøver ikke å få oppmerksomhet, det bare er sånn.
Det kan skje sent om kvelden når man skal til å gå til sengs. Man kan stå og pusse tennene og se seg i speilet og tenke på hva som skal skje i morgen, og plutselig er man alene. Ingen å dele tanker med, ingen som har det som deg, uansett hvordan du har det.
Av og til skjer det når du hører på en spesiell type musikk. Du liker sangen, men kan ikke hjelpe for å tenke at du er den eneste. Eller, du kjenner i alle fall ikke noen som forstår hvorfor du liker akkurat dette.
Noen ganger er man til og med sammen med andre. Man kan til og med være midt i en samtale, og så sier den andre noe som får en til å føle seg så alene i verden at det nesten gjør vondt. Man tenker “Du forstår ikke. Du er ikke meg.” Det er den verste typen ensomhet; den man får blant andre.
Det er en ensomhet som sitter i magen. Den gjør deg svak. Og sterk. Og utilgjengelig.
Noen ganger føles det som de første ti minuttene i “2001, a space odyssey”, en slags skummel nysgjerrighet som kiler i nyrene og en følelse av at alle andre vet hva ting handler om, bare ikke du. Andre ganger som de første ti minuttene i “Saving private Ryan”. Kvalme. Panikk. Alienation. Man vil bare komme seg unna.
Men det trenger ikke alltid å være negativt. Jeg opplever overraskende ofte å være alene i verden, og ikke sjeldent er det godt. Jeg står ute på en knaus på en bitteliten øy i havgapet og puster i takt med verden, og er helt alene. Jeg sitter ved vinduet på rommet mitt og kjenner utsikten, fjellene, skogen og lydene inn og ut, alene. Jeg sitter i fjæra hos besteforeldrene mine og hører på havet. Kjenner vinden og havsaltet og luktene på kroppen. Og jeg er alene. Det er en slags fred som sprer seg i kroppen, og hvis jeg kjenner etter kan jeg føle kroppens egen rytme. Alene.
Etter en stund går øyeblikket over, og en dras tilbake til virkeligheten. Ofte har jeg lurt på om det går an å dele slike følelser med noen, akkurat når det skjer. De hyggelige, lykkelige stundene hvor jeg er alene i verden. Jeg har enda ikke funnet det ut.
