I dag hadde jeg den siste eksamen jeg kommer til å ha på lenge. Det føles fantastisk godt å ha den unnagjort, men på en annen side er jeg litt utilfreds. Kan det være at jeg kommer til å savne stresset og angsten som skole automatisk fører med seg? Eller kan det hende jeg blir gal?
Eksamen var i faget “Medier i samfunnet”, og alt jeg hadde lært og samlet inn i løpet av de to forberedelsesdagene var ubrukelig. Når sant skal sies hadde jeg ikke samlet inn haugevis av innformasjon. Og oppgaven krevde heller ikke så forferdelig mye research at det gjorde noe, men det er ikke poenget!
Jeg kom på skolen i morges med hjertet i halsen, nei, i neseboret, livredd til min vare sjel for at jeg kom til å stryke og med innstillingen “bare jeg kommer meg gjennom denne dagen med livet i behold og stå-karakter, skal jeg være fornøyd.” Vel, jeg er ikke fornøyd.
Jeg tilbragte fire timer med å lage utkastet til verdens kuleste reklame-/holdningskampanjefilm, og jeg mener selv at jeg snakket meg til en femmer inne i “snakkerommet.” Men siden jeg var så nervøs og egentlig bare glad for å få en hvilken som helst karakter (for å komme meg vekk direkte etterpå) lot jeg være å klage, og tok til takke med en firer.
Fire er i og for seg helt greit, og jeg er jo glad det ikke gikk dårligere, men siden det gikk så bra hadde jeg fått forhåpningene mine opp. Det at jeg ble sittende og vente utenfor sammen med de andre for å se hvordan det gikk med resten av gruppa mi gjorde ikke saken bedre; samtlige av de tre som gikk inn etter meg fikk bedre karakterer. En sekser og to femmere. Jeg unner personene som fikk disse alt godt i verden, og i hvertfall gode karakterer, men jeg kan ikke unngå å være litt utilfreds med min egen nå… Er det så galt?
For å hoppe over på noe… litt annet, så er jeg egentlig ferdig med skolen for godt nå. Alt jeg trenger å gjøre er å møte opp på mandagen og få vite at jeg ikke kommer opp i muntlig, så er jeg ferdig. Avdelingslederen vår har så godt som sagt at vi ikke kommer opp i noe, og jeg stoler på at han ville rådet oss til å pugge litt hvis vi sto i fare for noe.
Jeg har også en avslutningsmiddag med klassen i morgen, rett før vi skal ut på byen og kose oss litt. Jeg er spent på hvordan det går. Det er mange i klassen jeg ikke tåler når de er edrue, men kanskje de blir hyggeligere i fylla? Hvem vet? Det eneste jeg vet er at jeg har lovet å ikke ta 9-bussen hjem til Glomfjord, men heller være med ut på en skikkelig bytur. Så jeg kommer meg raskest hjem med 3-bussen neste dag.
Så er saken den at mamma og pappa kommer en eller annen dag i helga, mest sannsynlig lørdag/søndag, for å hjelpe meg med å vaske ned hybelen og flytte hjem. Hjem… Jeg lurer på hvordan det blir… Men uansett betyr det at jeg mest sannsynlig må bruke hele helga på å reise frem og tilbake, med mindre jeg bare blir i Bodø til etter jeg har fått det gledelige budskap på mandag. Og jeg må være her alene. Det hadde vært noe helt annet om jeg hadde hatt venner å besøke, eller om noen hadde kommet og besøkt meg fra Glomfjord. Eeeller om noen hadde ligget ved siden av meg om nettene… det hadde jeg også satt litt pris på, så lenge jeg kjenner vedkommende.
And now over to something completely different: håret mitt!
Jeg var hos Lisa i ettermiddag. Vi hadde avtalt at hun skulle hjelpe meg med å stripe håret, noe jeg egetlig var litt skeptisk til, men siden hun har gjort det på søsteren sin i snart tre år lot jeg det stå til. Hvis alt gikk til Burma kunne jeg vel bare farge det?
For den av dere to som ikke vet det, så må man bruke en spesiell hette når man bleker hår. Det ser ut som en baby-kyse i semigjennomsiktig plast med masse små hull i. Jeg kan ikke beskrive hvor ufattelig sexy jeg så ut i den. Theriouthly. Og dette var før min gode venninne Lisa begynte å dra tynne, små hårtuster ut gjennom disse minimale hullene med en heklenål. Prikk lik den bestemora di har, no doubt. Denne prosessen gjorde ubeskrivelig vondt, men som den gode venn og nordmann jeg er, klaget jeg ikke en gang. Eller kanskje en, men ikke så mange flere.
Etter at dette var gjort så jeg nesten ut som noe som kunne ha vært hentet fra en av Alien-filmene. Eller, jeg så ut som den stygge edderkopp-dukka fra Toy Story! Hun som bare har enkelte hårtuster stikkende opp av hodet! Bare at jeg hadde litt flere og lengre hårtuster enn henne… Hun var faenmeg skummel altså.
Anywhats, da håret var dratt ut gjennom tilstrekkelig med hull begynte selve blekingsprosessen. Du vet, smøre gugge i håret og vente til det etser vekk din naturlige/tidligere fargede hårfarge? Vi lot smørja sitte i litt lengre enn normal tid, siden håret mitt var såpass mørkt. Etter en nedverdigende og prøvende tur i dusjen, hvor jeg fortvilt prøvde å holde klærne tørre mens jeg vasket ut blekingsmiddelet, hjalp Lisa meg med å føne og style håret.
Da jeg endelig fikk se resultatet ble jeg nesten sjokkert. Jeg har alltid vært vant til at farging av håret mitt ikke synes, eller i beste tilfelle gjør håret enda litt mørkere enn det var fra før. Jeg hadde regnet med at blekingen hadde laget enkelte striper i håret som enten var veldig blonde, eller helt hvite. Resultatet var hundre ganger bedre enn det. Jeg har fått lysere hår! Ikke blondt, ikke brunsvart, men lysere brunt! Jeg tror ikke jeg har hatt så lyst hår siden jeg var lita jente! Kanskje ikke engang da! Det er så spennende å endelig ha forandring at jeg ikke er kommet ned enda! Neste gang jeg farger håret kommer fargen faktisk til å synes! Er det ikke fantastisk?!
Aiai, denne bloggen ble litt vel lang. Jaja, når en har mye på hjertet så har en det. Eller så kan det jo hende at det er lenge siden sist jeg skrev her. You pick.
Why today is awesome: Jeg har lyst hår! OG gele! Kunne livet blitt bedre? Utvilsomt. Er jeg fornøyd med det jeg har? Åjada! …hvis man ser bort fra karakteren… Oh well…
It’s all blue skies!
